Ortopediens historie i Norge

Per Edvardsen

Per Edvardsen. Professor, dr. med., ort. avd. Regionssykehuset, Trondheim.
Noe avhengig av hvorledes man definerer begrepet ortopedisk kirurgi, kan det med stor rett hevdes at størstedelen av den kirurgi som utviklet seg i tidlig alder var av ortopedisk art. Så tidlig som i 1241 er der i Sturlungasaga beskrevet refrakturering av skjevt tilhelet benbrudd, og i Grágás fra samme tidsrom er nevnt sonde og tang til fjerneIse av nekrotisk ben. Denne type operasjoner og amputasjoner utgjorde en betydelig del av de kirurgiske inngrep gjennom hele Middelalderen.
De tidligste sykehus eller sykestuer i Norge var underlagt Kirken og drevet av den. Men såvel i disse sykehus som i klostrene var det vanskelig å få utført operative inngrep, og etter Lateranerkonsilet i 1215 ble slike helt forbudt.
På denne måte skjedde det at de kirurgiske inngrep ikke ble utført av utlærte leger, men av håndverksmessig utdannende såkalte barberkirurger eller bartskjærere. Slike er beskrevet i Bergen så tidlig som i 1282, og under Hanseatertiden i det 13. og 14. århundre kom der en rekke tyske bartskjærere til landet. Disse sluttet seg i 1497 sammen i det første bartskjærerlaug i Norge. Da Christopher Valkendorf oppløste de tyske laug ble det første norske bartskjærerlaug dannet i Bergen i 1597. Dette laug besto av 9 mestere som fra boder drev sin virksomhet med svenner og lærlinger. Etterhvert kom slike bartskjærermestere over hele landet. Fra 1618 fikk disse betegnelsen amtskirurger og ble privilegert innenfor amtet, og samme år ble der i kongelig forordning forbudt for andre enn universitetsutdannede “promoti medici” å beskjeftige seg med indremedisinske sykdommer eller forskrive medikamenter . Utviklingen fra bartskjærere til kirurger fulgte i Norge samme linje i som i de øvrige land i Europa med bevarelse av den gamle laugskontroll i form av eksamensrett. Kirurgene fikk imidlertid stadig større plikter når det gjald å tilegne seg kunnskap, og taugsmestrene i Danmark opprettet et anatomihus i slutten av det 17. århundre og startet, regulær undervisning i anatomi fra 1736 ved kongelig forordning fra. Fredrik V. I 1787 ble der etter fransk mønster opprettet et kirurgisk akademi, og det ble bestemt at en av professorene ved akademiet skulle være overkirurgen på Det kongelige Fredriks hospital, og dermed var forsåvidt barberkirurgenes tid omme. Kirurgene og indremedisjnerne fikk imidlertid fremdeles hver sin undervisning, de første ved akademiet, hvor der ikke trengtes artium for å bli opptatt, de siste ved Universitetet. Denne forskjell besto frem til 1830, da undervisningen for , begge gruppers vedkommende ble henlagt til Universitetet.
I prinsippet skulle Norge være likestilt med Danmark når det gjalt kirurgutdannelsen, men i praksis manglet Norge både anatomihus, amfiteater, akademi, universitet, og forsåvidt også sykehus. Imidlertid steg også i Norge kravene til kirurgenes utdannelse, og i 1708 ble det bestemt at ingen måtte antas i lære uten at han kunne skrive og lese dansk, tysk og latin, og det ble bestemt at også de norske barberkirurger skulle utdannes ved akademiet i København. Dette siste ble imidlertid bare en papirbestemmelse, da bare et fåtall nordmenn hadde økonomisk evne til å studere i København, og følgen var at det ble utdannet forholdsvis få norske leger. Undervisning i anatomi ble påbegynt i Oslo etter at stadsfysikus Lincke hadde fått rett til likene fra Akershus festnings slaver, og fra 1745 også likene fra tukthuset og fattighuset. Stadsfysikus i Bergen ga en tilsvarende opplæring der. Av rettsdokumenter fremgår at bartskjærermestre blant annet gjorde inngrep som låramputasjoner, og at ved slike store operative inngrep stadsfysikus skulle være tilstede.
Vårt første universitet.
I tiden rundt år 1800 var bare 24 av 92 utdannede leger nordmenn, mens resten var dansker og tyskere. Under krigen med Sverige i 1808 ble der imidlertid også importert en rekke kirurger, dels utdannede og dels u-utdannede, og en av 29 slike som kom fra Tyskland var den da 29 år gamle Carl Schultz, som siden han var 18 år hadde vært kirurg ved de preussiske feltlasarettene under Napoleonskrigene. Han tok opphold i Norge etter at krigen var slutt og ble den første som tok medisinsk embetseksamen ved Universitetet i Oslo 23/5-1817.
Som landets første professor i kirurgi ble stadskirurgen Magnus Andreas Thulstrup (1709-1844) utnevnt i 1814. Han var dansk av herkomst og hadde etter eksamen fra det kirurgiske akademi arbeidet ved Det kongelige Fredriks hospital som kirurg, og hadde også vært lærer i anatomi og kirurgi ved akademiet. I Norge ble han fra 1818 generalkirurg, og fra 1826 overkirurg ved det nyopprettede Rikshospitalet.
Samuel Ferdinand Hanstein (1785-1832) var en annen av de mange tyske leger som kom til landet. Han hadde studert medisin i 4 år i Berlin da han kom til Norge i 1807, og han beskrev under sin virksomhet i Drammen den reposisj on av hofteluksasjon som ble innført av Lisfranc i 1839 og videreført av Bigelow i 1869.
De to første norskfødte kirurger med universitetsutdannelse var Christen Heiberg (1799-1872) og Christian Wisbech (1801-1869), begge fra Bergen. Wisbech ble overlege ved Bergen sykehus i 1825,
mens Heiberg ble reservelege under Thulstrup ved Rikshospitalet. Han tok medisinsk doktorsgrad i 1830 og ble den første hos oss som ga klinisk undervisning i kirurgi.
Christen Heiberg begynte som lege ved det nyinnredede Rikshospitalet høsten 1826 og begynte samme år kvartalsvise beretninger om virksomheten i tidsskriftet “Eyr”, som var vårt første medisinske tidsskrift.
Det fremgår av beretningene at der ble gjort excisjon av osteosarcom og femuramputasjon, behandlinger av brudd og distorsjoner m.v., alt sammen ting som nu ville regnes som ortopediske operasjoner. Kunnskap i anatomi var avgjørende: operasjonen skjedde uten narkose, og det måtte gå fort: “tuto, cito et jucunde”. Inntil narkosen ble innført i 1846, var antallet operasjoner pr. år ved Rikshospitalet rundt 30, men I steg senere raskt.
I Amputasjoner utgjorde stadig en stor del av inngrepene. Bruddene, inklusive lårhalsbrudd, ble hovedsakelig strekkbehandlet. Wilhelm , Boeck (1808- 75) konstruerte til dette et dobbelt skråplan for strekkbehandling av lårhalsbrudd til avløsning av det Hagendornske ekstensjonsapparat. Han innså nødvendigheten av å unngå leddstivhet i løpet av strekkbehandlingen. Boeck anvendte også kombinert operativ og redresserende behandling av varusdeformiteter i foten, og utførte også åpne tenotomier ved torticollis.
Som for den øvrige kirurgi ble det to forhold som kom til å prege utviklingen innenfor ortopedisk kirurgi i det kommende hundre år, nemlig for det første innførelse aveternarkosen i 1846, og senere etterhvert de øvrige typer av anestesi, og for det andre gjennomføringen av antiseptikken. I 1882 kunne professor Julius Nicolaysen ved Rikshospitalet fremvise en serie på 9 vellykkede hofteledtsreseksjoner.
Den bruddbehandling som kom til å bli fremherskende i siste halvdel av forrige århundre var gjennomgående konservativ. Ekstremitetsbrudd ble behandlet med strekk og eventuell immobilisasjon ved hjelp av bandasjering til ulike typer skinner, forarbeidet fortrinnsvis av tre. Etterhvert kom gipsbandasjeringen inn som immobilisasjonsmiddel. Der synes imidlertid å ha vært god kommunikasjon og informasjon om behandlingsmetoder i verden forøvrig, og en uttalt reisevirksomhet. Den første vellykkede laminectomi for paralyse etter fractura columna ble første gang beskrevet av Samuel Gordon i 1866 etter at han hadde resessert arcus på fleve rygghvirvler. Allerede 3 år senere forsøkte Johan Hjort å heve kompresjonen på en tilsvarende pasient, denne døde imidlertid.

Halvdan Sundt (1873-1951). Overlege ved Kysthospitalet i Fredriksværn (senere Stavern). 1911-1944.
Den første nagling ved en ikke innkil et lårhalsfraktur ble gjort av Julius Nicolaysen i 1894 etter forutgående reposisjon ved strekk. Postoperativt ble disse pasienter behandlet med gipsbandasje, og gipsbehandling avløste i en periode også naglingen.
I 1889 ble en avrevet tuberositas tibiae reponert og fiksert ved hjelp av en alminnelig syl som ble tatt ut av skaftet, flambert og banket inn på me gjennom fragmentet. Behandlingen ble gjort i Bergen av Jørgen Sandberg, og kort tid etter ble også fractura patellae behandlet med osteosyntese ved hjelp av spiker.
I den mer konservative behandling ble anvendt en rekke mer eller mindre sinnrike apparater for fiksasjon og retensjan av fragmenter.
Leddkirurgien ble til 1850 dominert av tuberkulosen, som utgjorde ca. 6 % av sykehusbelegget. Som i Europa forøvrig ble i begynneIsen av århundret glødende jern brukt som “avledende middel”, men metoden var ikke i bruk etter 1830 etter at Sir Benjamin Collins Brodie (1783-1862) hadde avskaff et metoden i England og vist betydningen av fullstendig ro.
I andre halvdel av århundret kom etterhvert operativ behandling. I 1862 gjorde Christen Heiberg den første albuereseksjon, i 1865 reseserte Julius Nicolaysen ossa cuneiformiae for tuberkulose i foten. Den første heldige hofteleddsreseksjon ble gjort i 1870, utført ved Christiania bys sykehus av overlege Herman Fredrik Gjør, assistert av professor pedie Julius Nicolaysen. Behandling av kneleddstuberkulosen fulgte deretter og i 1880 ble der gjort 9 kneleddsreseksjoner for tuberkulose, hvorav de 8 helte ut og den ene endte med sekundær amputasjon.
Tuberkuløs spondylit ble behandlet med tømning av senkningsabscesser.
Den betydelige forekomst av tuberkuløs ben- og leddsykdom førte til opprettelsen av spesielle hospitaler for denne sykdom. Det første av disse sykehus var Kysthospitalet i Stavern som ble åpnet i 1889. Hospitalet ble stiftet av dronning Sophie og de fornodne midler ble tilveiebragt ved bidrag fra kong Oscar II og dronningen, samt innsamling forøvrig, tilsammen kr. 170.000. 4 år senere kom Kysthospitalet i Hagevik i drift, og dette ble landets største tuberkulosesykehus med 198 sengeplasser. Det kom senere et kysthospital også i Vadsø i 1912 og i Tromsø i 1924.
Den operative ortopedi, som Strokmeyer (1807-1876) er utropt som far til, ble i form av åpen tenotomi såvel ved torticollis som ved fotdeformitet anvendt av Wilkelm Boeck allerede i 1842. Skoliose, som den gang ble ansett som ortopedenes viktigste arbeidsfelt, interesserte sterkt, og Ckristen Heiberg hadde “Skjævhed i Ryggen” som emne for sin første prøveforelesning for den medisinske doktorsgrad i 1830. Han hadde forsøkt kauterisasjon av huden på ryggen langs de konvekse deler aven S-formet skoliose, angivelig med godt resultat. Metoden vant imidlertid ikke noen større utbredelse, og etterhvert kom konservative behandlingsmetoder med gymnastikk og korsetter til å dominere.
Ckristen Heiberg forsøkte seg også på operative behandling av plattfot etter tilsvarende prinsipper. En trepinne ble operert in i planta pedis på medialsiden, og den supprasjon og senere arrdannelse som dette medførte, skulle da medføre korreksjon av plattfotstillingen. Senere ble trepinnen erstattet med galvano-kaustiske operasjoner .
I Christiania var der en ortopedisk poliklinikk underlagt Jervells privatklinikk, og denne ble drevet av Poul Victor Bülow-Hansen. Bülow -Hansen kom til å bli den som startet den operative ortopedi i større utstrekning i landet. Han var sterkt interessert i de ting som ble publisert angående senetransposisjoner, leddreposisjoner, neurotomier etc.
Utviklingen av ortopedisk kirurgi i retning aven egen spesialitet i Norge skjedde på bakgrunn av den utvikling som fant sted i Europa forøvrig. Den definisjon som franskmannen Andry hadde gitt faget i 1774 som “kunsten å forhindre og å korrigere deformiteter på barn” kom etterhvert i hele Europe og USA til også å omfatte bevegelsesapparatets sykdommer i alle aldre, men kom til å bli noe forskjellig på kontinentet og i den anglosaksiske verden. I Tyskland oppsto ortopedien på bandasjeteknisk grunnlag, idet der utviklet seg en bandasjeteknikk som nådde et høyt nivå og som nådde sitt høydepunkt ved Lorentz’ reposisj on av luxatio coxae congenita, og ved redressement av medfødt klumpfot. I slutten av forrige hundreåret befant man seg i antiseptikkens tidsrom, og åpne kirurgiske inngrep ble innskrenket til det minst mulige.
Utgangspunktet for den angelsaksiske ortopedi var først og fremst “the bonesetter” som fra gammel tid behandlet brudd, ledd og muskelskader. Norsk ortopedisk kirurgi har etterhvert kommet til å ta opp i seg elementene fra begge disse utgangspunkt. Spesialitetsregler for ortopedisk kirurgi som egen spesialitet ble fastlagt på Den norske lægeforenings 17. landsmøte i 1918, og spesialiteten i Norge har således 60 års jubileum i år .
Vanføresforsorgen -Sophies Minde .
I Norge som i de skandinaviske land forøvrig ble vanføreforsorgen inntredelsesporten for den ortopediske kirurgi. Omsorgen for de “vanføre og lemlestede børn” hadde sin opprinnelse i Danmark, og i Norge ble arbeidet med å skaffe skolegang og opplæring til vanføre igangsatt av søstrene Agnes og Nanna Fleischer, som ved selvsyn hadde sett hvordan tilsvarende arbeide var organisert i Finnland. En arbeidsskole for vanføre kom igang i 1892, og “Foreningen til understøttelse av trengende vanføre” ble opprettet i 1893. De pasienter som trengte operative inngrep fikk behandling av professor Nicolaysen ved Rikshospitalets kirurgiske avdeling.
Foranlediget av kong Oscar II og dronning Sophie, som forærte den “folkegave” på kr. 300.000 som var samlet inn i anledning av 25 årsregjeringsjubileet i 1897 til vanføreomsorgen, ble arbeidet med å få igang en sentral vanføreanstalt for hele landet tatt opp. Legatet og skolen fikk navnet Sophies Minde og blant de formål som var nevnt i statuttene for gaven, var også fornøden legebehandling inkludert. I de første år, da skolen lå i Skådalen utenfor Oslo, ble alle elevene etterhvert som de kom til skolen vurdert med henblikk på operative inngrep av overlege Bülow-Hansen ved foreningens poliklinikk i Observatoriegaten i Oslo. Den kirurgiske behandling ble gitt ved lokaliteter sj i Sven Bruns gt. 7, hvor foreningen disponerte 10-15 senger. I 1915 ble imidlertid Trondheimsveien 132 med tilliggende tomt innkjøpt, og hit ble vanføreanstalten flyttet, og her ble der plass såvel for skolegang som for behandling, inklusive kirurgisk behandling, fysioterapi og ortopedisk bandasje- og fottøyverksted.
Huset ble etter ombygninger tatt i bruk i 1927 med Bülow-Hansen som overlege og hans tidligere assistent, Bjarne Mørk, som reservelege.

Henrik Støren ( 1892-1972) .Overlege Kysthospitalet i Stavern 1944- 1963.
Bülow-Hansen anvendte i stor utstrekning åpne kirurgiske inngrep i ortopedien, såsom senetransposisjoner, seneforlengelser, arthrodeser, m.v. Han behandlet også meget radikalt barn med medfødt klumpfot, med en kilereseksjon gjennom midtfoten som etterlot en liten og aparte utseende fot i voksen alder .
Medfødt hofteluksasjon ble behandlet konservativt med en kortvarig gipsbandasje etterfulgt av intens fysikalsk behandling, dessverre med dårlig resultat.
En rasjonell og god operasjon var Bülow-Hansens transposisjon av musculus subscapularis fra crista tuberculi minoris til baksiden av tuberculum rnajus ved innadrotasjonskontraktur på grunn av Erbs paralyse.
Da Bülow-Hansen fratrådte overlegestillingen i 1934, ble han etterfulgt av Eivind Platou, som kom til å gi ortopedien et moderne kirurgisk preg. Spesielt interesserte Platou seg for den medfødte hofteleddsluksasjon, og resultatene av den primære behandling ble radikalt forbedret. En ytterligere forbedring skjedde ved innførelsen av rotasjonsosteotomiene på rasjonelt grunnlag, noe Platou sannsynligvis må krediteres æren for .
Platou brakte også sympaticuskirurgien inn i ortopedien og oppnådde gode resultater når det gjaldt å forbedre perifer blodsirkulasjon etter poliomyelitt. Han gjennomførte videre en rekke kneleddsplastikk er på ankylotiske knær, tildels med godt resultat. Som lærer var han forbilledlig for de mange reserveleger som kom til å arbeide hos ham inntil han falt for aldersgrensen i 1953.
Platous etterfølger ble Ivar Alvik, som i likhet med Platou hadde sitt utgangspunkt i den generelle kirurgi, men som også hadde en solid bakgrunn i ortopedisk tj eneste. I 1958 ble overlegestillingen tilknyttet vårt første professorat i ortopedi. I sin funksjonstid gikk Alvik inn for å bygge ned internatvirksomheten og overføre skolegangen til skoler ute i samfunnet, som ledd i en målbevisst integrering av vanføre. I stedet ble der en jevn utbygning av hospitalssiden, med utbygning av operasjonsmuligheter, utvidelse av ortopedisk verkstedkapasitet, igangsettelse av fysioterapiskole, samt opprettelse av proteseteknikerskole som den første i Skandinavia. De fleste av de ortopediske kirurger som senere kom til å bekle stillingene på landets sykehus har fått større eller mindre deler av sin utdannelse hos professor Alvik, inntil han døde i 1971. Hans etterfølger er professor Magnor Foss Hauge.
Tuberkulosen- Kysthospitalene -Spesialsykehus.
Lungetuberkulosen var i forrige århundre og i begynnelsen av dette århundret den mest utbredte folkesykdom i Norge, og sammen med denne fulgte også ben- och leddtuberkulose, samt den spesielle scrofulose som var tuberkuløs betennelse i lymfekjertlene. Til å behandle særlig denne scrofuløse type, og tuberkuløs infeksjon i knokler og ledd, ble der opprettet 5 spesielle sykehus hovedsakelig på grunnlag av legater. Det var som nevnt Kysthospitalet i Stavern, Kysthospitalet i Hagevik, Kysthospitalet ved Vadsø og Kysthospitalet på Tromsø, samt Martina Hansens Hospital i Sandvika ved Oslo. Etterhvert ble scrofulosen borte, mens ben- og leddtuberkulosen tiltok, og samtlige disse hospitaler fikk som sin mest aktuelle oppgave å behandlet denne type tuberkulose.
Kysthospitalet ved Stavern (Fredriksvern) var det eldste og begynte sin virksomhet i 1892 med Christian Sinding-Larsen som lege og bestyrer. Sinding-Larsen skrev sin doktorsavhandling i 1908 om den tuberkuløse coxitt. Av kirurgiske inngrep ble der foruten utskrapninger av tuberkulosefoci også gjort hofteleddsreseksjon, men Sinding-Larsen til da f tok senere avstand fra reseksjonen til fordel for immobiliserende behandling. Da han fratrådte overlegestillingen i 1910 for å blI direktør ved Rikshospitalet, ble hans etterfølger Halfdan Sundt, som hadde arbeidet ved Vadsø sykehus, hvor han hadde fått igang bygging av et sykehus for ben- og leddtuberkulose på 28 senger.
I Halfdans Sundts tid ble der ved Kysthospitalet lagt særlig stor vekt på generell roborerende behandling med sol, friluft og regulert bevegelse, men der ble også utført operative inngrep spesielt for tuberkulose. Han tok i 1923 doktorgraden på et den gang grunnleggende arbeide om Morbus Galve-Legg-Perthes, og fikk senere Universitetets gullmedalje for et arbeide om arthrosyphilis congenita et aquisita.

John Kløve Hald (1893-1969). Overlege Martina Hansens Hospital, Sandvika 1934-1964.
Da Halfdan Sundt ble etterfulgt av Henrik Støren i 1943, var belegget i de 120 sengene stadig utelukkende tuberkuløse pasienter. Henrik Støren fulgte en aktiv kirurgisk behandlingslinje for tuberkulosen, og liggedagene for tuberkuløse ble redusert. Disse forhold sammen med en etterhvert redusert forekomst av lungetuberkulose førte til at der etterhvert ble sengekapasitet for pasienter med rent ortopediske sykdommer utenom tuberkulose. Samtidigt ble der ansatt flere leger, en fysioterapiavdeling kom i drift, og hospitalet utviklet etterhvert tilbud på operativ behandling aven rekke sykdommer i bevegelseapparatet.
Henrik Støren falt for aldersgrensen i 1963, og etter en kort overgangsperiode ble Kysthospitalet i 1965 subordinert Sophies Minde som etterbehandlingsanstalt. En rekke ortopediske kirurger hadde imidlertid til da fått en allsidig opplæring der.
“Kysthospitalet i Hagevik” utenfor Bergen ble opprettet i 1893 med et sengetall på ca. 200, og var det største av kysthospitalene. I de første år var behandlingen mye sanatoriepreget, blant annet fordi hospitalet ifølge statuttene skulle behandle barn med alle typer tuberkulose, også lungetuberkulose. Den drivende kraft og hospitalets overlege fra starten av var Herman Gade, som ble etterfulgt av Herman Thrap-Meyer i 1946. Thrap-Meyer hadde foruten kysthospitaltjeneste ved Stavern også ortopedisk kirurgisk utdannelse fra Sophies Minde. Overlegeskiftet førte til forandringer i hospitalets karakter, og operativ behandling ble tatt i bruk i stigende grad, og etterhvert kom der også et stigende antall ikke-tuberkuløse ortopediske pasienter.
Overlege Thrap-Meyer fratrådte stillingen i 1953 og ble etterfulgt av Otto Brinchmann-Hansen. Pasientbelegget består nu av utelukkende ortopedisk-kirurgiske kasus, og barn med lungetuberkulose behandles ikke lengere ved sykehuset.
Kysthospitalet drives i samarbeid med Haukeland sykehus, og hospitalet gir undervisning for de medisinske studenter ved Universitetet i Bergen innenfor ortodoks ortopedi, mens traumatologi tas hånd om av Haukelands sykehus.
En stor del av sengene har i løpet av årene måttet fjernes på grunn av uhensiktsmessig og brannfarlig bygning, og sengetallet er nu ca. 100.
Kysthospitalet i Vadsø kom igang i 1912, og hadde 28 senger. Dets første overlege var Sigmund Gjestland, som ble etterfulgt av Christian H Cappelen i 1916 og av Bjarne Skogsholm i 1920. Behandlingen var i prinsippet konservativ, men sykehuset var i drift som tuberkulosesykehus til i 1945. Da sto det tilbake som et av de få gjenværende hus i Vadsø etter at ” den brente jords taktikk” var gjennomført ved tyskernes tilbaketrekning, og ble tatt i bruk som alminnelig sykehus.
“Kysthospitalet paa Tromsø” ble satt i drift i 1924, og hadde knapt 100 sengeplasser. Overlege fra starten og frem til 1943 var Carl Meyer. Meyer behandlet tuberkuløs spondylit operativt med fiksasjon, og gjorde reseksjon av kne- og hofteledd ved tuberkulose. Forøvrigt tok behandlingen sikte på å øke den alminnelige motstandskraft mot sykdom hos pasienter som i særlig grad på forhånd var under- og feilernærte.
Etter Carl Meyers død i 1943 var Johan Egilsrud overlege til i 1945, da Leif Sire overtok hospitalet og var dets overlege til det ble nedlagt som kysthospital i 1961 og omgjort til sykehus for lungesykdommer.
Martina Hansens Hospital i Sandvika utenfor Oslo kom i drift i 1936 som følge av testamentarisk gave fra Martina Hansen. Også dette sykehus var bygget for behandling av scrofulose, og gikk som kysthospitalene over til behandling av ben- og leddtuberkulose, og fikk etterhvert som de øvrige med et stadigt økende antall ikke-tuberkuløse kasus.
Hospitalets første overlege var John K. Hald, som foruten behandling av tuberkulosen etterhvert tok opp behandling av generelle ortopediske tilstander i likhet med hva som ble gjort på de øvrige tuberkulosesykehus. Overlege Hald ble i 1964 etterfulgt av Bernhard Paus som overlege. Driften av hospitalet har vært preget av et synkende antall tuberkuløse kasus, slik at disse nu utgjør mindre enn 1 prosent av belegget, til tross for at praktiskt talt all ben- og leddtuberkulose i landet behandles der. De 99 % av belegget representerer ortodokse ortopediske kasus.

Henrich Nissen-Lie (1903-1978). Overlege Kronprinsesse Märthas Institutt, Oslo 1956-1973.
I en særstilling når det gjelder utvikling til spesialsykehus står Sandnes sykehus i Rogaland. Dette sykehus ble i 1913 bygget som lokalsykehus for Sandnes kommune, og hadde den gang 25 senger, en lege og 4 sykepleiere. I 1943 ble Gunnar Ulland ansatt som kirurgisk overlege ved sykehuset, og han hadde ved tiltredelsen en solid kirurgisk bakgrunn. I løpet av etterkrigsårene kom der planer om å bygge ut et sentralsykehus for Rogaland i Stavanger, og i disse planer var det ingen plass for noe sykehus i Sandnes, medmindre dette sykehus tok opp en spesialitet. Valget falt på ortopedisk kirurgi, og overlegen kvalifiserte seg til slik spesialitet i de følgende år, slik at han fra 1952 ble godkjent som spesialist i faget og senere kunne utdanne underordnede leger. Sykehuset er gradvis utvidet, og fungerer nu med sine 90 senger som ortopedisk avdeling for Sentralsjukehuset i Rogaland.
Overlege Ulland fratrådte høsten 1972, og ble etterfulgt av Sverre Skeie. Sykehuset behandler nu det meste av kald ortopedisk sykdom i Rogaland fylke, og i noen grad også traumapasienter .
Kronprinsesse Märthas Institutt i Oslo med 77 senger ble ført opp og satt i drift av Landsforeningen mot poliomyelitt etter de store polioepidemier som rammet landet i de første år etter krigen, og formålet var å gi behandling til de poliorammede. Henrich Nissen-Lie hadde en solid ortopedisk spesialutdannelse bak seg da han ble ansatt som den første overlge i 1956. Sykehuset fikk et allsidigt ortopedisk belegg, men kom i stigende grad til å beskjeftige seg med håndkirurgi og nevro-ortopedi i takt med det synkende antall poliopasienter. Driften er overtatt av Staten, og sykehuset har felles administrasjon med Sophies Minde.
Nissen-Lie ble etter oppnådd aldersgrense i 1973 etterfulgt av Arne Rugtveit.

Ivar Alvik (1905-1971). Overlege Sophies Minde 1953-1971. Professor i ortopedisk kirurgi fra 1958.
Norsk ortopedisk forening.
Som det vil fremgå av det ovenfor nevnte kom der etterhvert til å danne seg en gruppe kirurger som hovedsakelig var opptatt med ortopediske gjøremål, og selvom miljøet ikke var større enn at disse kirurger kjente hverandre, ble det åpenbart et behov for sammenkomster i mer organiserte former. Den 10/9-47 ble der sammenkalt til et møte, og Norsk ortopedisk forening ble stiftet med overlege John K. Hald, Martina Hansens Hospital, som formann.
Foreningen har i alle år ført en aktiv politikk, og har betydd svært mye såvel for å tilrettelegge utdannelsen i ortopedisk kirurgi som for opprettelse av ortopedisk-kirurgisk behandlingstilbud utover i landet.
Det årlige hovedmøte foregår hver høst i Oslo til samme tid som de øvrige kirurgiske disipliner har sine årsmøter, og der avvikles et vårmøte annenhver vår, alternativt med møtene i Nordisk Ortopedisk Forening. Vårmøtene henlegges til sykehus utenfor Oslo og er et faglig insitament til disse.
Foreningen teller i 1978 125 medlemmer. Den har sin egen spesialitetskomite som trekker opp retningslinjene for utdannelse innen faget, og har et rådgivende utvalg hos Helsedirektøren for vurdering av søkere tilortopediske sykehusstillinger, og er representert i en rekke utvalg innenfor Den norske lægeforening.

Status presens i jubileumsåret.
Den alminnelige samfunnsutvikling, og spesielt Lov om folketrygd, har i Norge medført at alle pasienter med et fysisk men har krav på behandling, uansett grad av invaliditet, uansett hvor pasienten måtte bo, og uansett hva behandlingen måtte koste. Dette har på den ene side skapt et øket behov for ortopedisk tjeneste, og har på den annen side vært en utfordring til de ortopediske kirurger til å kvaifisere seg best mulig. Resultatet har i Norge vært en gledelig utvikling av faget med opprettelse av egne ortopedisk-kirurgiske avdelinger, seksjoner eller spesialstillinger ved praktisk talt alle landets fylkessykehus. Finnmark og Buskerud fylker danner unntakelsen.
Der har i løpet av årene vært en jevn utvikling av faget til å omfatte såvel “kald” ortodoks kirurgi som “varm” traumatologisk kirurgi på bevegelseapparatet, samtidig som også forbindelsen tilbake til proteser, bandasjer og andre ortopediske hjelpemidler er opprettholdt og I har bidratt til å gi faget øket bredde.
Der gis idag undervisning i ortopedisk kirurgi ved samtlige fire i medisinske skoler i landet: Universitetet i Tromsø har dosentstilling for ortopedisk kirurgi, og de øvrige har både professor- og dosentstillinger.
Den ortopedisk-kirurgiske service er noe varierende organisert utover landet, slik at der er selvstendig ortopedisk-kirurgisk sengeavdeling ved Regionsykehuset i Trondheim siden 1959, ved Aker sykehus siden 1964, ved Sentralsykehuset i Rogaland, avdeling Sandnes siden 1966, ved Regionsykehuset i Tromsø siden 1967, og ved Sentralsykehuset for Nordland i Bodø siden 1976.
Seksjoner for ortopedisk kirurgi finnes ved de fleste øvrige sentralsykehusene, mens der ved sykehusene i Møre og Romsdal er ortopediske kirurger knyttet tiloverlegeteamet.
Med tanke på den spredte bosetting i Norge og den forholdsvis beskjedne pasientdekning hvert sykehus har, har det vært Norsk ortopedisk forenings målsetting å få anbragt ortopediske kirurger ved sykehusene, men slik at disse kirurger også hadde såvidt stor generell kirurgisk trening at de kunne gå inn i en bakvaktordning sammen med generelle kirurger. En slik utdannelse er nu lovfestet etter at Den norske lægeforening på sitt siste landsmøte vedtok at spesialitet i generell kirurgi skal være utgangspunkt for videre spesialisering i kirurgiske særdisipliner.